I arbeidsmiljøloven er arbeidstid definert som «den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver”. For at reisetid skal anses som arbeidstid må altså arbeidstaker «stå til disposisjon for arbeidsgiver» under reisen.
Tiden arbeidstaker bruker hjemmefra og til og fra sitt faste arbeidssted regnes normalt ikke som arbeidstid. Arbeidstaker kan bruke denne tiden til hva man vil, for eksempel lese avis eller ta seg en hvil på toget. Arbeidstaker står med andre ord ikke til arbeidsgivers disposisjon. Unntak kan likevel tenkes hvis arbeidstaker eksempelvis er pålagt å utføre arbeid på reisen, eller kan motta instrukser fra arbeidsgiver underveis.
Skal arbeidstaker delta på møter eller kurs, vil det vanligvis være selve møte- eller kursdeltakelsen som er utførelsen av jobben, og ikke reisen til eller fra. Arbeidstaker står nødvendigvis ikke “til disposisjon for arbeidsgiver” under selve reisen, selv om den skjer i arbeidsgivers regi.
Arbeidsmiljøloven regulerer ikke ansattes rett til lønn. Selv om reisetid defineres som arbeidstid er det ikke dermed sagt at arbeidstaker har rett på lønn eller annen form for kompensasjon for reisetiden, for eksempel avspasering time for time. Hvordan reisetiden skal kompenseres vil bero på hva som er avtalt, enten i arbeidsavtalen eller i en tariffavtale/overenskomst.
Ellers finnes det også eksempler på ulike kompensasjonsordninger for reisetid som ikke defineres som arbeidstid, for eksempel i tariffavtaler, i arbeidsavtaler eller retningslinjer eller rutiner som er fastsatt av arbeidsgiver. Ifølge slike ordninger kan reisetid for eksempel bli kompensert med lønn eller avspasering.
Anne Toril er jurist og har mer enn 20 års erfaring innen arbeidsrett og HR-faget.
Til daglig jobber hun som seniorrådgiver innen arbeidsrett, personal og ledelse i Compendia.
Anne Toril er jurist og har mer enn 20 års erfaring innen arbeidsrett og HR-faget.
Til daglig jobber hun som seniorrådgiver innen arbeidsrett, personal og ledelse i Compendia
